Er alt bare tomhet?

Det er nesten litt deprimerende å lese ordene som går igjen i Forkynneren: «Alt er tomhet.» Samtidig setter han ord på spørsmål mennesker til alle tider har stilt seg: Hvem er jeg? Hva er meningen med alt strevet? Vi blir født, lever våre liv med arbeid, relasjoner og bekymringer, og en dag møter vi døden. Denne helgen markerer mange kirker allehelgensdag. En dag for savn, sorg og takknemlighet, men også for håp.

Det er vondt når noen vi er glade i dør. I et av Bibelens korteste vers står det: «Jesus gråt.» Det var ved graven til hans gode venn Lasarus, som var død. Jesus forstår oss i møte med sorgen.

Det kristne håpet om at vi skal oppstå til et evig liv, betyr ikke at vi må velge mellom sorg og håp, men at håpet kan bære oss gjennom sorgen.

Bak oss i historien har det vært mennesker som har båret troens håp gjennom livet og inn i døden. De bar troens vitnesbyrd og gav det videre til oss. Vi har mye å være takknemlige for når vi tenker på dem som gikk foran.

Jeg tror det er disse Hebreerbrevet beskriver som en sky av vitner, de som holdt fast på håpet og fullførte løpet. De som gikk foran, levde sine liv i Guds nåde, slik vi også får gjøre.

Det er godt å stoppe opp ved sorg og savn, minnes og takke for dem vi savner. Vi trenger ikke gjøre døden mindre enn den er, men vi kan hvile i håpet om at Guds trofasthet er større enn døden.

Lasarus, som ble reist opp fra døden, er et tegn på det vi tror og setter vår lit til: At vi en dag skal ses igjen. Johannes' åpenbaring gir oss et glimt av det som ligger foran, en skare så stor at ingen kunne telle den, fra alle folkeslag og nasjoner.

Det er dette håpet vi finner i troen på Jesus. Det har båret mennesker gjennom generasjoner og har kraft til å bære også oss gjennom livet.

Vi har fått troen fra dem som gikk foran, og nå er det vi som skal få gi den videre i vår generasjon. La oss derfor med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.

For generasjoner kommer og går, men Jesus er den samme.

Så kanskje er ikke livet bare tomhet likevel.

Vi er en del av en historie som begynte før oss og som fortsetter etter oss. Og på den andre siden av det vi nå kan se, venter han som sa:

«Jeg er oppstandelsen og livet.»

Det er godt å stoppe opp ved savnet, takken og håpet.

Takke Gud for dem som gikk foran, bli oppmuntret av deres vitnesbyrd og igjen feste blikket på Jesus, han som bærer håpet vårt helt gjennom døden og inn i livet.

Døden får ikke det siste ordet. Det får Jesus!

En bønn for uken

Jesus,
takk for de som har gått foran oss,
og for troen de har båret og gitt videre.

Vær hos de som kjenner på sorg og savn.
Takk for at forstår hvordan det er.

Hjelp oss å holde fast på håpet
om at døden ikke får det siste ordet.
La blikket vårt være festet på deg,
du som er oppstandelsen og livet.

Amen.

Alt godt,
Ole Petter