Samtalen kom inn på sider ved oss selv som vi ikke alltid liker. Med et litt flaut smil innrømmet jeg at jeg av og til holder magen inne – kanskje for å se litt bedre ut eller skjule noe ved meg selv jeg ikke liker. Flere kjenner seg nok igjen i dette, enten det handler om hold-in eller push-up. Men det er strevsomt å holde en fasade. Derfor er det en stor nåde å komme hjem, senke skuldrene og være seg selv.

Vi lever i en kultur der mye handler om å fremstå som vellykket. Et Instagram-bilde kan se perfekt ut, selv når livet bak ikke er det. Ingen av oss lever perfekte liv, men vi lærer å vise fram det vi lykkes med og skjule det vi strever med. Billedlig talt går vi alle og holder magen inne, mens vi lengter etter et sted der vi kan slippe den ut.

Da er det godt å lese om Jesus, som i Lukas 4 står fram i synagogen og leser fra profeten Jesaja. Gjennom disse profetordene forkynner han hvorfor han kom:

«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» (Luk 4,18–19)

Men Jesus forkynte ikke bare nåden. Han levde den.

Evangeliene er fulle av møter der mennesker kommer til Jesus med sider av livet de ikke liker, ting de skammer seg over eller gjerne skulle ha skjult. De er syke, bundet, har tatt dårlige valg eller er satt utenfor fellesskapet. Likevel ser vi igjen og igjen at de hos Jesus møter et rom fullt av nåde, og livene deres blir forvandlet.

Det som går igjen i historiene, er at det som ikke var slik menneskene ønsket, ikke ble skjult. Johannes beskriver Jesus som full av «nåde og sannhet». Slik møtte Jesus mennesker, og slik møter han meg og deg: først nåde, så sannhet. Han møter ikke mennesker for å trykke dem ned, men for å reise dem opp og sette dem fri.

Paulus fikk høre disse ordene fra Jesus:

«Min nåde er nok for deg.»
(2 Kor 12,9)

Kanskje trenger vi å høre det igjen. Du trenger ikke være perfekt for å komme nær Gud. Du trenger ikke holde fasaden oppe. Du får komme med hele livet, også det som ikke ser så fint ut.

Og vi som har fått møte denne nåden, får være med og skape nåderom for andre.

Jeg tror det kristne fellesskapet er ment å være et slikt sted, der du og jeg kan senke skuldrene, være ærlige om livet og vite at vi fortsatt hører til. Et sted der sannhet og nåde går hånd i hånd, og mennesker får hjelp til å reise seg og gå videre med Jesus.

Kanskje kan vi billedlig talt slutte å holde magen inne.

En bønn for uken:

Jesus,
takk for at jeg får komme til deg som jeg er.
Takk for din nåde, som reiser opp og setter fri.
Hjelp meg å leve i nåden,
og la meg være med på å skape et rom fullt av nåde for andre.
Et sted der mennesker kan bli sett, møtt og elsket og bli forvandlet i møte med din nåde.
 

Amen.

Alt godt,
Ole Petter