Gjennom den siste uken har vi sett og hørt hvordan et helt folk har vist sin respekt og sorg etter at Kong Harald døde. Han blir æret og ikke minst husket som en som samlet, lyttet og brukte stillingen sin til å se mennesker. Men én historie slipper ikke taket i meg.
Marthe, som nå er en voksen dame, hadde vokst opp med vold i hjemmet. Sammen med andre voldsutsatte barn hadde hun skrevet brev til Kongen. I stedet for svaret de hadde håpet på, kom det en invitasjon til Slottet.
Hun fortalte hvordan de fikk komme inn til Kongen, og hvordan han lyttet og holdt blikkontakt med henne mens hun fortalte om hvordan hun hadde hatt det.
Så kom noen enkle ord fra Kongen:
«Det var ikke din skyld.»
Hun fortalte hvordan disse ordene forvandlet livet hennes. Virkeligheten var den samme, men hun fikk hjelp til å se den på en ny måte. Hun sa: «Når Kongen sier det, må det være sant.»
Marthes historie fikk meg til å tenke på noe Magnus Malm skriver om i boken De stumme bildene. Han beskriver de indre bildene vi bærer av hvem vi er, hvordan andre ser på oss, og hvordan Gud er. De er «stumme» fordi vi ikke alltid setter ord på dem, men likevel påvirker de oss og måten vi tolker livet på.
Sånne bilder kan si: «Det er sikkert min skyld.» «Jeg må prestere for å ha verdi.» «Hvis de visste hvordan jeg egentlig er, ville de ikke like meg.» Eller kanskje: «Gud er nok skuffet over meg.»
Jeg har tenkt at det var et slikt stumt bilde i Marthes liv som møtte sannheten. Og konsekvensen? Hennes hilsen til Kongen:
«Takk for at du reddet lille meg.»
Det er noe av det vi ser igjen og igjen når mennesker møter Jesus, han som kommer med nåde og sannhet. Og jeg tror det er viktig at det er i den rekkefølgen.
I Johannesevangeliet kapittel 4 møter vi en samaritansk kvinne som henter vann midt på den varmeste tiden av dagen. Vi kan ane at dette handler om at hun står utenfor fellesskapet og bærer på skam. Med sin historie og et liv som ikke er enkelt, møter hun Jesus. Han ser henne. Han kjenner sannheten om livet hennes, men han trekker seg ikke unna. I møte med ham blir hun ikke definert av historien sin. Hun møter nåde og sannhet, og går derfra som et menneske med noe å fortelle andre.
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!»
(Joh 4,29)
Jesus hadde sett henne, og likevel møtt henne med kjærlighet.
Kanskje bærer mange av oss på noen «stumme bilder» som trenger å bli utfordret av det Kongenes Konge sier er sant. Jesus kommer med nåde og sannhet. Og noen ganger kan sannheten, sagt inn i et menneskes liv med kjærlighet, forandre alt.
La oss fortsatt ha kongefamilien med i våre bønner. La oss takke for Kong Haralds lange tjeneste og be om Guds hjelp og velsignelse over Håkon VIII i hans kongsgjerning.
Her er en bønn for denne uken:
Jesus,
vis meg mine stumme bilder.
La ditt ord få bringe sannhet der jeg har trodd på løgnen.
Hjelp meg å se meg selv med ditt blikk,
og la også mine ord få bringe liv og håp til andre.
Amen.
Alt godt,
Ole Petter
