Nyhetsinnslaget handlet om beredskap for de verste scenarioene vi helst ikke vil tenke på: krig, uro og usikkerhet. Folk på gaten ble spurt om de visste hva de skulle gjøre i en slik situasjon. Mange svarte at de ikke visste, men én stemme skilte seg ut:

«Da vil jeg be til Jesus Kristus. For jeg vet at det bare er han som kan hjelpe meg i en sånn situasjon.»

Det var noe ærlig og enkelt over svaret. Ja, noen vil sikkert si naivt. Men mannen på gaten hadde en klar beredskapsplan, forankret utenfor denne verden.

Vi lever i en tid preget av uro. Verdensbildet er urolig. Mange kjenner på en indre uro, selv om hverdagen på utsiden ser ganske normal ut.

Jeg merket det selv i går. På vei til kontoret stoppet jeg og pratet med to godt voksne menn jeg kjenner. Samtalen gikk raskt over på verdensledere, konflikter og Midtøsten.

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal si i slike samtaler. Men jeg la en hånd på hver av skuldrene deres og sa det min bestefar pleide å si:
«Det blir ikke fred i Midtøsten før Jesus kommer igjen.»

Den ene ble stille og ettertenksom, og den andre smilte litt skjevt og svarte:
«Ja, hvis det skjer i din tid, da skal jeg bøye meg ned og slikke skoene dine.»

Jeg ble litt overrasket over svaret, og hørte meg selv si:
«Da må du begynne å bøye og tøye – for den dagen kommer.»

Vi smilte og takket for praten. Men samtalen slapp meg ikke. For det handler ikke om at noen skal bøye seg for meg. Men en dag skal alle bøye seg for Jesus – han som lever, og som en dag kommer igjen.

I verden – men ikke av verden

Den verden Jesus ble sendt til, var ikke så ulik slik mange opplever den i dag. Han levde i en urolig tid blant et folk under romersk okkupasjon, hvor frykt, maktmisbruk og undertrykkelse var en del av hverdagen.

Og det er inn i en slik verden han fortsatt sender sine etterfølgere.

I Johannes 17 ber Jesus for sine disipler – og også for oss:

«De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet.»
(Joh 17,16–17)

Vi lever midt i denne verden, midt i uroen, spørsmålene og usikkerheten. Men som Guds barn har vi fått et annet håp, en annen forankring. Det betyr ikke at vi slipper å kjenne på uro, men det betyr at uroen ikke får definere oss.

Jesus er Alfa og Omega. Begynnelsen og enden. Han som var, og som er, og som kommer.

Et liv som peker videre

Jesus ber ikke om at vi skal tas ut av verden, men at vi skal bevares og leve i sannheten. Med et håp som er så stort at det gir beredskap for alle scenarier.

Kanskje er det nettopp dette mennesker rundt oss trenger å se nå. Ikke at vi har svar på alle spørsmål, men at troen på Jesus, han som lever og kommer igjen, gir en fred som ikke kan forklares fullt ut.

Noen vil kalle det enkelt, eller naivt. Men midt i en verden som rystes, lengter mange etter en beredskap som gir håp og fred i hjertet.

Svaret er Jesus.

En enkel bønn for uken:

Kjære Jesus,
Midt i all uro, vær min fred.
Hjelp meg i dag å feste blikket mitt på deg.
Minn meg på at min trygghet er i deg.
La livet mitt få peke på håpet som er i deg.

Alt godt,
Ole Petter