Hvorfor fascineres så mange av dem som forlater det travle, urbane livet og i ensomhet søker det enkle, stille – men ofte slitsomme – livet, der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Langsomme TV-produksjoner tar hundretusener av seere med ut i villmarken for å lytte til hva disse som har trosset kulturen, har å dele. Kanskje er det egentlig en dyp lengsel i oss. Et svar på spørsmål vi ennå ikke har stilt. En lengsel etter noe mer. Noe bedre.

Det er ikke nytt at mennesker drar ut i villmarken for å søke visdom. På 300- og 400-tallet vokste det frem en bevegelse av menn og kvinner som valgte å leve, be og arbeide i ørkenens villmark. De kalles Ørkenfedrene, og Antonius den store (251–356) regnes som den første i det som ble en større bevegelse.

I møte med utfordringene i sin tid var deres svar å gå inn i ørkenen – å fornekte seg selv og i stillhet og ensomhet søke en dypere relasjon til Gud. Forbildet deres var selvsagt Jesus selv, som etter sin dåp ble ledet av Ånden ut i ørkenen og tilbrakte førti dager der i faste, bønn og åndelig kamp.

Det var til disse gamle bønnekrigerne ute i ørkenen mennesker kom for å søke råd og forbønn. Og det underlige var at samfunnet de hadde «rømt» fra, faktisk ble forandret.

Nå, på vei inn i fastetiden, ligger det også en invitasjon til oss: å gå inn i ørkenens villmark sammen med Jesus. En invitasjon til å søke Gud i bønn og vokse i åndelig modenhet.

Vår «ørken» kan finnes ved kjøkkenbordet. I en stille stund før dagen begynner. Eller kanskje i de ærlige spørsmålene: Hva bør jeg trekke meg bort fra? Og hva vil jeg bevege meg mot i denne tiden?

Men før du tar steget – stopp opp. Og la ordene som lød fra himmelen over Jesus da han steg opp av vannet etter dåpen, få tale også over ditt liv:

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
(Matteus 3,17)

La disse ordene hvile over deg. Det er din sanne identitet. Vi går ikke inn i ørkenen eller fasten for å bli elsket. Vi går fordi vi allerede er elsket.

God fastetid.

Alt godt,
Ole Petter