Det var i ungdomstiden det skjedde.
Noen sterke gudsopplevelser hadde forvandlet en barnetro til en indre overbevisning. Erfaringene vokste til en relasjon med en mektig og kjærlig Gud. En tro som bar henne gjennom livet.

Hun nærmet seg femti, og gjennom årene hadde hun kjent på en lengsel etter å dele troen. Samtidig sa hun ofte til seg selv at hun ikke var typen som forkynte. Troen fikk heller sitt uttrykk i det stille i omsorg, oppmuntring og forbønn. Det var sånn troen naturlig fikk et utrykk, og hun elsket det.

Så står hun der denne dagen, på kjøkkenet, midt i en situasjon som er fullstendig håpløs. Det er ikke bare vinen som har tatt slutt. Gleden er i ferd med å renne ut, og fortvilelsen er synlig i blikkene rundt henne. Ingen ord hjelper. Maktesløsheten melder seg.

Hun kjenner smerten i hjertet, frykten for følgene og den fortvilte stillheten som kommer når ingen har en løsning, men samtidig reiser det seg noe i henne. Det hun har båret i hjertet gjennom alle disse årene.

Skal jeg våge?
Tør jeg?

Og så lar hun det stå til.
Hun vender seg til Jesus.

Dette er Marias øyeblikk i bryllupet i Kana. Der hvor våre ressurser tar slutt, kan Guds ressurser å bli synlig. Maria visste ikke hvordan det kom til å ende. Hun visste bare hvem hun kunne gå til.

Slik møter også vi situasjoner i livet der vi ikke har svarene. Der vi ikke kan ordne opp selv. Og nettopp der stilles vi overfor et valg. Skal vi handle i tro? Skal vi våge å stole på Jesus, også når vi ikke ser løsningen?

Et rop til Jesus forvandlet den fortvilte situasjonen til et vitnesbyrd om at ingenting er umulig for Gud.

Kanskje er det akkurat dette du trenger å ta med deg inn i uken som ligger foran. Når vinen tar slutt. Når ordene ikke strekker til. Når du ikke vet hva du skal gjøre. Da er det fortsatt én vei å gå.

Historien om bryllupet i Kana finner du i Johannes evangeliet kapittel 2. Les det gjerne sakte og leve deg inn i historien og la ordet få tale til deg også.

Alt godt,
Ole Petter