Gud signe vårt dyre fedreland

Når flagget heises på 17. mai, har vi god grunn til å kjenne på takknemlighet over frihet, fred og fedreland. På lørdag feirer vi grunnlov, frihet og fred. Barna går i tog, og en hel nasjon smiler fra morgen til kveld. Midt i gleden kjenner mange en dypere lengsel: at Han som har velsignet oss så rikt gjennom generasjoner, igjen skal berøre vår nasjon. Som kristne er vi ikke bare statsborgere – vi har også et kall til å være forbedere for dette vakre landet.

Vi lever i en tid der det som før føltes trygt og stabilt, nå virker skjørt. Nettopp derfor blir 17. mai en viktig dag – ikke bare for feiring, men også for ettertanke og bønn – i en tid der verden preges av uro, krig og frykt for fremtiden.

Som nasjon er vi overmåte velsignet. Men hvor kommer velsignelsen fra? Jeg tror linjene trekkes 1000 år tilbake, til da kristenretten ble innført på Moster i 1024. I fedrelandssalmen står det:
«Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.»

Norge ble en nasjon, og lovene som formet landet, ble forankret i Guds bud. Menneskeverd, nestekjærlighet og rettferdighet ble grunnsteiner – ikke som menneskelige ideer, men som frukter av troen på Gud. Den freden vi nyter er ikke selvsagt – den er en velsignelse fra Gud. Det er Han som er velsignelsens kilde.

17. mai gir oss en anledning til å minne hverandre på hvem vi er – og hvem vi er kalt til å være: et folk som søker Gud, husker historien og bygger for fremtiden. Bibelen formaner oss til å be for kongen, myndighetene, folket og landet – til å være et folk som ikke bare feirer frihet, men som forvalter den med visdom.

Noe av vårt kall som Guds medarbeidere i verden ser vi i profetens ord til Israelsfolket i eksil i Babylon:
«Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.» (Jeremia 29,7)

Vi er kalt til å be og være til velsignelse – for Arna, for Norge, for våre ledere, naboer og vår plass i verden.

Til frokost på lørdag anbefales Fedrelandssalmen som forrett. Den kan både leses eller synges – som takk, lovprisning og bønn for landet.

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.

Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.
Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp omsider.

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

Alt godt,
Ole Petter