Ropet fra veigrøften
Fra støvet og skitten langs veikanten lød et plagsomt rop – et rop fylt av livssmerte: «Hør meg!», «Hjelp meg!», «Vær godhjertet!». Noen overhørte det, andre ba ham tie. Men ropet nådde Jesus, og han kalte mannen til seg.
Der stod han nå foran Mesteren – støvete, uflidd, med kappen kastet fra seg i det han sprang opp. Alt stoppet opp. En stillhet senket seg som et teppe over folkemengden, før den ble brutt av en klar og kjærlig stemme: «Vær ved godt mot!».
Det var Bartimeus, sønn av Timeus. Han kunne ikke se alle blikkene som var rettet mot ham, men han kunne kjenne dem. Jesus tok et skritt nærmere, la hånden varsomt på skulderen hans og spurte: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Blandet med smerten over et liv som tigger i samfunnets utkant, og håpet han nå hadde til Jesus, kom svaret – først nølende, så med styrke: «Rabbuni, la meg få synet igjen!».
Da sa Jesus: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.
I går morges leste jeg denne teksten fra Markus 10 sammen med noen venner. Vi stilte oss noen spørsmål for å hjelpe oss å reflektere, og ba om at Den Hellige Ånd skulle tale til oss. Spørsmålene var:
- Hvordan ser landskapet ut der Bartimeus sitter?
- Hvilke lyder og lukter preger omgivelsene?
- Hvordan lyder stemmen hans når han roper?
- Hvordan reagerer menneskene rundt ham?
- Hvordan høres Jesu stemme ut i møtet med Bartimeus?
- Er det noe i dialogen som treffer deg spesielt?
- Med hvilket blikk ser Jesus på Bartimeus?
- Hvem kjenner du deg igjen i akkurat nå?
Beskrivelsen over er et glimt fra min egen refleksjon – min indre film under denne andaktsstunden.
Jeg kjenner meg igjen i Bartimeus. I perioder kan livet bli mørkt, håpet svinner, og løsninger uteblir. Det er som om vår åndelige synsevne forsvinner. Men Bartimeus gir oss et forbilde: «Da kastet han fra seg kappen og sprang opp og bort til Jesus». Han tar en avgjørelse om å forlate sitt gamle liv og handle på Jesu invitasjon. Han roper, men han reiser seg også.
Det er et paradoks: Vi roper i livssmerte, men holder samtidig fast på det som binder oss. Jeg kjenner det igjen i mitt eget liv – hvordan smerten noen ganger har ført meg blind til veikanten med tiggerkoppen. Å tilgi, å slippe taket, er som å kaste kappen og gå til Jesus. Han møter oss med kjærlighet og sier: «Vær ved godt mot! - Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Alt godt,
Ole Petter
